1.5 Miljøeffektiv transport

Forurensningene fra trafikken er en viktig årsak til forsuring, skader på natur og endringer i klimaet på jorda. Som en rik nasjon har Norge klare forpliktelser til å redusere forurensningsproblemene. I 1997 ble det undertegnet en avtale i Kyoto om å redusere utslippene av klimagasser i i-landene med 5,2 prosent i forhold til 1990-nivået (Kyoto Protocol to the United Nations Framework Convention on Climate Change). Målet må nås innen 2012, og det er ulike krav til reduksjoner i de forskjellige landene (Alfsen 1998).

I 2007 la regjeringen fram en stortingsmelding om klimautfordringene vi står overfor (Norsk Klimapolitikk. St.meld. nr. 34 (2006-2007)). I meldingen forplikter Norge seg fram til 2020 å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990. Norge skal være karbonnøytralt i 2050. Innenfor Kyotoprotokollens første periode (2008–2012) vil regjeringen skjerpe Norges Kyoto-forpliktelse med ti prosentpoeng, til ni prosent under 1990-nivå, og sørge for at en betydelig del av reduksjonene skjer gjennom nasjonale tiltak.

Vegtrafikken bidro i 1998 med ca 22 prosent av de totale utslippene av klimagasser (CO2) i Norge (figur 1.6) (Holtskog 2001). I tillegg er bidragene til Nox- og CO2-utslipp stort.

Tall fra 2005 viser at veitrafikken står for 52 prosent av klimagassutslippene i de seks største norske byene (figur 1.7).

Dagens utslippsnivå i byene er høyere enn hva som kan sies å være et bærekraftig nivå i et langsiktig og globalt perspektiv (CIVITAS 2007). Transportsektoren har ikke hatt de samme utslippsreduksjonene som områdene avfallshåndtering og energibruk til oppvarming. Det vil derfor være en stor utfordring å snu denne utviklingen på transportområdet.

Personbilen står i dag for en overveiende del av energiforbruk og utslipp fra persontransporten, både absolutt og per personkilometer. Figur 1.8 viser de ulike transportmidlenes energibruk og utslipp per personkilometer. En bilreise vil i gjennomsnitt kreve ca 80 prosent mer energi enn en bussreise, og rundt tre ganger så mye energi som reiser med T-bane eller tog (Holtskog 2001).

Overføring av reiser fra bil til kollektivtransport kan bidra til å redusere både den globale og lokale forurensningen av lufta. Men det er også nødvendig å videreutvikle det kollektive transportsystemet for å redusere forurensningene og energiforbruket fra kollektivtransporten. Kollektivtransport er miljømessig fordelaktig fordi flere mennesker benytter samme kjøretøy. Hver trafikant tar mindre plass i trafikken, og utslippet av avgasser og støy per trafikant reduseres. Men store kjøretøyer forurenser og støyer mer enn små kjøretøyer, slik at vognparken må tilpasses det reelle transportbehovet på ulike strekninger.


Bedre utnyttelse og relativt mindre forurensing og støy fra det enkelte kjøretøy bidrar til å gjøre kollektivtransporten mer miljøvennlig enn personbilen. For eksempel er en buss med fire passasjerer er mer miljøeffektiv per personkilometer enn en privatbil, målt i CO2 (figur 1.9). Det er imidlertid store variasjoner når det gjelder kollektivtransportens miljøeffektivitet i forhold til en personbil. Passasjerbelegget må opp i hele 16 personer for at en buss er like miljøeffektiv som bil, målt i NOx. Etter hvert som nye tekniske løsninger fungerer godt i praktisk drift, bør de tas i bruk i kollektivtrafikken.

Bedre kollektivtransport alene bidrar bare i begrenset grad til å redusere utslippene fra vegtrafikken. Kollektivtransporten er et effektivt miljøtiltak først og fremst i samspill med restriktive tiltak i forhold til biltrafikken. En attraktiv kollektivtrafikk, målrettet mot de strekningene som har størst potensial for å overføre biltrafikk til kollektivtrafikk, gir best mulig effekt av restriksjoner på biltrafikken.