Bystrukturen gir rammer for kollektivtransporten

Det er en sterk gjensidig avhengighet mellom arealbruk og transport, noe som betyr at arealpolitikken og transportpolitikken må sees i sammenheng. Den grunnleggende sammenhengen mellom arealbruk og transport ligger i at transportmarkedet etterspør arealer til bruk i veger, jernbaner, knutpunkter og terminaler. Ca 20 prosent av det bebygde arealet i byer brukes til gater, veier og andre områder for transportformål (Skogstad og Johansen 2000).

Det er stadig flere av oss som bor i tettbygde strøk, og det er færre innbyggere i spedtbygde områder. Tall fra SSB viser at tettstedsbefolkningen er fordoblet i perioden 1950 til 2000. Selv om flere bor i tettbygde strøk, har det samtidig utviklet seg et lokaliseringsmønster som har gjort befolkningen mer avhengig av motorisert transport.

Opprinnelig var det byens framvekst som skapte et marked for kollektivtrafikken. Kollektivtrafikken var en viktig forutsetning for at byen kunne vokse. Etter at sporvogner ble elektrifisert og busstransport ble vanligere, utvidet transportsystemets rekkevidde seg, og forsteder vokste frem. I dag er situasjonen en annen: kollektivtrafikkens andel av persontransporten er redusert, og utviklingen av tettstedene skjer i stor grad på biltrafikkens vilkår (Börjesson og Eriksson 2000).

Den reduserte tettheten i byer og tettsteder er et vesentlig bidrag til økt motorisert transportarbeid og til økte kostnader for drift av kollektivtransport og andre deler av byenes infrastruktur.

Studier av sammenhengen mellom boligbebyggelse og transporter viser at stedets befolkningstetthet, sentraliseringsgrad og størrelse har betydning for energibruken knyttet til transport (Börjesson og Eriksson 2000). Linjene er for eksempel lengre i områder med lav boligtetthet enn i områder med høy boligtetthet. Tetthet gir grunnlag for nærhet til servicetjenester og kollektivtrafikk, men medvirker også til trengsel. Men det finnes også motvirkende tendenser; tetthet gir korte reiser, men fører også til økt tilgjengelighet, noe som kan øke reisebehovet. Effekten av tetthet er derfor ikke helt klar.

En rekke studier har forsøkt å komme fram til prinsipielle bymodeller og utbyggingsmønstre som reduserer transportarbeid og bilbruk og gjør det enklere å bygge ut kollektivtilbudet. I praksis må det alltid gjøres egne analyser for den enkelte byregion. Likevel kan noen hovedprinsipper framheves (Engebretsen 2003, Næss 2004, Næss 1993):

  • Konsentrert utbyggingsmønster med vekt på å styrke eksisterende bystruktur gjennom fortetting og innfylling.
  • Høy tetthet i de enkelte utbyggingsområdene.
  • Lineær utbygging langs en eller få kollektive transportkorridorer, med arbeidsplasser og overordnede servicefunksjoner osv konsentrert til knutepunktene.