Deregulering i Storbritannia

Deregulering av lokal kollektivtransport er i rendyrket form bare gjennomført i Storbritannia og på New Zealand. I prinsippet innebærer dette en konkurranse ”i markedet” i motsetning til anbuds- eller tilbudskonkurranse hvor det er konkurranse ”om eneretten” til å kjøre i et marked. For regional busstransport er dette innført som prinsipp i mange land, deriblant Norge. TØI har foretatt en oppsummering av erfaringene med derguleringen i Storbritannia der det skilles mellom situasjonen utenfor London (hvor det er full deregulering) og London, der det benyttes anbud. TØI oppsummerer disse erfaringene i 10 punkter (Longva m fl 2005):

Dereguleringen synes ikke å ha:

  • motvirket den generelle passasjernedgangen
  • ført til lavere takster, tvert i mot. Det gjelder også London.

Men dereguleringen synes å ha:

  • stoppet nedgangen i rutetilbudet/vognkm, ved at det benyttes mindre busser
  • gitt lavere subsidier, med 68 prosent reduksjon i London og 41 prosent utenfor London.
  • redusert kostnadene per busskm, men kostnadene per passasjer er bare redusert med 3 prosent utenfor London mens den er redusert med 33 prosent i London.
  • redusert kvaliteten på tilbudet utenfor London
  • ført til omfattende rute-effektivisering
  • størst effekt i sammenheng med privatisering av tilbudet
  • gitt dårligere lønns- og arbeidsvilkår
  • ført til en reregulering flere steder i form av ”Quality Partnership”